Si meg, revna Maria?

Jeg har hørt diskusjoner om hvorvidt Gud er mann eller kvinne, mørk eller lys. Dette skal jeg ikke ta stilling til her. Men en ting kan jeg si med sikkerhet - det var ingen kvinne involvert i skrivinga av Juleevangeliet.

Født i en stall, svøpt, og lagt i en krybbe. That's it. Hei. det er ting vi lurer på her! Hvor mange timer tok det? Fikk Maria epidural? Og sist men ikke minst, revna hun?

Når det snakkes om fødsler er de mest intime detaljer påkrevet. Dette mysteriet av et smertehelvete, som ikke kan forklares på skikkelig vis for noen førstegangsfødende. Detaljer om et smertehelvete jeg i de 29 første årene av mitt liv priste meg lykkelig over at jeg skulle slippe å gå gjennom, selvvalgt barnløs som jeg skulle bli.

Da jeg ble mamma for første gang var det veldig mye jeg ikke var forberedt på, selv om jeg leste faglitteratur på området og spurte meg rundt. Jeg var absolutt ikke forberedt på det fellesskapet jeg som mor umiddelbart skulle bli en del av. Der man kan prate og prate og prate om unger, og bli møtt med forståelse, erfaringer og velmenende råd.

Jeg er nå blant dem som kan snakke i det uendelige om fødsler, dårlig matlyst, barneoppdragelse og nattevåk.Vagt minnes jeg hvor kjedelige jeg syntes slike folk var, men jeg lar det ikke stoppe meg for tida. Jeg durer i vei.

Og når emnet fødsel kommer opp... Ja, da er det bare å stemme i. Så tankene går til Maria i disse dager. Jeg håper barnefaren viste nåde, og ga den vordende mor noe skikkelig smertestillende. Det fikk ikke jeg.

Denne karen fikk mora til å banne som en bryggesjauer foran sykehuspersonalet
2. juledag i 2008.

Ha ei fortsatt smertefri jul!

Hvor er vi på vei?

Hudlege Ole Fyrand er ikke i tvil:- De skal ikke ut i det hele tatt når det er kaldere enn fem minusgrader. Iskald luft i lungene kan være svært farlig for små barn, advarer den kjente hudlegen, i følge abc nyheter.

Det verste er at det sikkert er noen som leser denne artikkelen, tropper opp med forskningen i hånd i barnehagen i morgen, og krever at ungen deres skal være inne hvis gradestokken kryper under fem.

Hvor er vi på vei, undrer jeg. Når kommer vi så langt at det kun er playstation som er trygt nok for barna våre?

Folk flest er i ferd med å bevege seg altfor langt bort fra naturen. Minusgrader er farlig. Melka kommer fra butikken. Trærne er til for å bli hugget ned så ikke unger skal klatre i dem. Husdyr er skumle.

Mine unger er sjeldne syke og er ikke allergiske (bank i bordet). Jeg er helt sikker på at det er takket være at de vokser opp i et ekstremt gulvkaldt hjem, med hybelkaniner som kjæledyr. De har sågar konsekvent sovet ute i vogna, også når gradestokken har gått under 15 minus.

Vi har alle hørt skrekkhistorier om unger i svenske barnehager som ikke får leke utendørs uten hjelm, og den barnehagen som valgte å grave bort den ene bakken inne på området sitt, på grunn av at barna ikke hørte etter da de voksne sa de ikke fikk ake der. EU-sanda er blitt et begrep.

Naturen oppleves ikke naturlig lenger.

Skal dette være framtida?

Velkommen inn!

Det var en gang en ung kvinne som var veldig nøye på hva som ble hengt opp på veggene i huset sitt. Bilder, pynteting og møbler måtte opp til nøye vurdering, for at uttrykket skulle bli estetisk riktig.

 

 

 

 

 

 

(Jeg lovet min mann å presisere at dette ikke er resultatet av dagesvis med vanskjøtsel, men stort sett en ettermiddag i fri utfoldelse)

Griper etter dagen

Nesten daglig hører jeg at jeg må nyte småbarnstida. Jeg sier det ofte til meg selv.  Ble helt stressa. Kjøpte boka "En ny jord" av Eckhart Tolle for å lære å leve i nuet. For å ikke gå glipp av den minste fjert.

 

For å prøve å knekke koden. Finne ut av hva det er jeg muligens går glipp av, som alle andre ikke gjør. Er det noen hemmelige triks småbarnsmødre burde kunne for å klare å nyte de herlige småtassene til fulle, det visstnok korte øyeblikket de er små?

 

Jeg kom over denne på Facebook, og ble litt beroliget:

 

 

 

Pust og legg merke til. Check.

Snus og ha nærkontakt. Check.

Studer ansiktene deres. Check.

Studer de små føttene. Check.

Vær oppmerksom og nyt nåtida. Check, sånn av og til, i hvert fall.

 

For noen dager er det bare masse du absolutt må få unnagjort, og tankene flyr til alle andre steder enn nåtida. Andre dager er bare pyton. Ungene er sure og foreldrene slitne. Vel skal vi nyte dagen, men noen dager er man glad tar slutt. Og det må være lov.

 

Uansett om man gjør så eller så, så er det vel de færreste mødrene som kan høre denne sangen, se tilbake og tenke at det ikke gjelder dem:

 

ABBAs Slipping through my fingers.

 

Folk må forstå at verden og livet rundt ikke stopper opp om vi får barn. Mye må settes på pause for denne tilværelsen, men vi kan ikke løsrive oss fra alt vi var før barna kom, og hva som forventes av oss som samfunnsborgere. Livet utgjør med ett en fryktelig vanskelig balansegang mellom det man instinktivt føler er sin viktigste rolle, det samfunnet krever og det en selv ønsker.

 

Vel trenger jeg å høre at jeg må nyte nået og småbarnstida. Men jeg trenger også forståelse for at det ikke er mulig å gå rundt og nyte konstant. Til det er småbarnslivet i kombinasjon med alt det andre som forventes "litt" for slitsomt. Selv om jeg har andre interesser, betyr ikke det at jeg er ei dårlig mor.

 

Si det sammen med meg: Selv om jeg har andre interesser, betyr ikke det at jeg er ei dårlig mor.

 

- Det viktigste er ikke nødvendigvis hvor mye tid du fysisk bruker sammen med barna dine, men at de vet hvor de har deg. At du er den trygge havna deres, som de kan stole på er der uansett hva som skjer, sa ei klok kvinne til meg.

 

Derfor ble jeg litt stolt her om dagen, da Sverre kom hjem fra barnehagen og fortalte om da han hadde slått seg i sklia.

- Eg skreik! Og eg ropa bære etter deg, mamma.

 

Denne sangen sier det meste:

 

Velkommen hjem!

 

 

 

"Eg sei det, og då bi det sånn"

Mandag morgen. Sent ute. Sverre står med hodet nedi en tursekk for å finne godteposen han hadde med seg på jakt i helga, men ikke spiste.

- Sverre, det blir ikke snakk om godterier før dere skal i barnehagen!

Han stopper letinga, reiser seg opp, stiller seg foran meg - med en meget bestemt mine.

- Eg sei det, og då bi det sånn.

Herregud, for en alvorlig bortskjemt drittunge, sier du nok til deg selv nå. Jeg klarte ikke å la være bryte ut i latter, mens jeg inne i mitt hode tenkte "Yess, Sverre, du har virkelig forstått det!"

Jeg tror nemlig at alt går an, bare man vil det sterkt nok, og man er beredt til å jobbe hardt og gi alt. Dette håper jeg at mine barn også får oppleve.

Vi må rett og slett tenke oss om før vi sier nei. Det har så lett for å glippe ut. Er det virkelig nødvendig å si nei nå? Svaret kan selvfølgelig bli både ja og nei, men responsen er i det minste (vel)overveid.  Jeg vet med meg selv at hadde alle mine ideer, forslag og tanker blitt møtt med "Nei, det går ikke" hadde det gått akkurat en og en halv uke før jeg aldri hadde kommet til å lansere et forslag igjen.

Heldigvis glemte Sverre hele godteposen, så jeg slapp å gi han en knekk i beslutsomheten, takk og pris.

Lucky oss

Humor, mot, fantasi, galskap.

Verdier jeg håper ungene mine får en oppvekst preget av, og som dermed vil prege resten av deres liv.

Det er ikke jeg som har kommet på denne verdirekka. Den er hentet fra selveste Lucky Næroset, ei foregangsbygd, som har preget både lokalsamfunn og enkeltpersoner over hele landet med sitt virke.

De har tatt humor og galskap på alvor, og vist hva man kan oppnå ved å bruke dette som virkemiddel for utvikling.

Denne bygda og personer derfra har inspirert meg mer enn noe annet. Det er lov og det nytter å tenke utenom boksen! Jeg har sågar besøkt bygda ved et par anledninger.

Blant annet er det takket være møtet med Lucky Næroset at jeg med stor glede godtar alternativ tankegang fra mine barn, og lar dem få prøve ut sine gode ideer.

Som når Maj nekter å sitte i vogna på tur, men heller vil kjøre rullator. Hvorfor ikke?

I vid forstand er det Lucky Nærosets fortjeneste at vi har skole i bygda mi, Grønfjelldal skole, med ti elever i år. Her skal mine barn gå, i heimbygda si - med frisk luft, freske fraspark, stor trygghet og frihet fra image-jaget.

Her er skola helt nybygd i november 2009. Nå er den fylt med barnehageunger, skoleelever, samt aktive sjeler på ettermiddagstid.

Lucky Næroset har helt sikkert vært delaktig i å redde mange skoler. Derfor er det er et enormt paradoks at det er bestemt at skolen i selveste Lucky Næroset, Fagernes skole, skal legges ned.

En god skole er fundamentet i et hvert bygdesamfunn. Jeg innser etter hvert at dette er umulig å forstå for folk som ikke kommer fra ei bygd, men tenk på hvor hardt det kjempes hver gang ei skole foreslås nedlagt. Det er ikke noe bygdefolk gjør fordi vi synes det er artig. Det er heller fordi vi kjenner myndighetens klamme grep rundt halsen, og vi kjemper for å komme oss løs.

Har noen regnet ut hva det vil koste å legge ned Fagernes skole? Å spare noe på å legge ned en skole er bare de med veldig dårlig fantasi og haltende kunnskap om lokalsamfunnsutvikling som tror går an. 

Hvorfor ikke holde seg inne med de fantastiske folka alle vi her ute i landet vet finnes akkurat i Lucky Næroset, og bruk samarbeid med nettopp dette norgeskjente lo

kalsamfunnet til å skape en forbilde-skole for hele landet, slik Lucky Næroset er et forbilde for så mange. En skikkelig god offentlig skole, der e

ngasjement, entreprenørskap og skapervilje ivaretas og styrkes!

Det offentlige skole-norge trenger nettopp noe slikt nå.

Bli med å slå Landsdekkende ring rundt Lucky Næroset og Fagerborg skole på Facebook.

Jeg er viktigst!

For noen uker siden ble jeg utfordret til å skrive "Jeg er viktigst". Resonnementet bak utsagnet var at har du det bra med deg selv, så blir du en mye bedre mamma, ergo får ungene det bedre.

Et usannsynlig utsagn for enhver mamma. Jeg klarte ikke å skrive det. Uansett hvordan jeg vridde og vendte på det, er det jo ungene som er viktigst.

Men det slapp ikke taket, og etter noen dager var jeg klar. Jeg skrev "Jeg er viktigst".

Det var viktig for meg å ta dette inn over meg. Det er viktig for andre mødre å gjøre det samme - i hvert fall å reflektere rundt dette. Det selvsagte er at det er ungene som er viktigst, men det er ikke bestandig det selvsagte er riktigst for alle.

Tillater jeg meg selv det, går jeg så opp i morsrollen at jeg blir på grensen til selvutslettende. Den dårlige samvittigheta henger som en tåkedott nedover øra bare jeg tar meg en treningstur. I slike perioder er det slitsomt å være mamma og slitsomt å være unge. Vi blir så gjensidig avhengig av hverandre, at selv en tur fra stua til kjøkkenet på mor resulterer i hyling fra poden.

Selv om det spesielt i disse periodene er vanskelig å innse, så har mor og barn godt av litt tid borte fra hverandre. Vi mødre er selvfølgelig helt uunværlige i lengden, men ikke for et døgn. Tid for seg selv er påkrevet for å holde ut i lengden.

Mødre der ute, dette kommer fra mitt hjerte: husk å unne dere å gjøre ting dere ikke tør

 

sammen med fantastiske voksne mennesker

 

av og til.

Et drikkeproblem

Hei, jeg heter Eldbjørg, og jeg har nesten ikke drukket alkohol på 4,5 år.

Festen stoppet da jeg ble gravid første gang, og startet aldri igjen. Planene har vært der, men det er ikke måte på hvor mange unnskyldninger som dukker opp, og jeg ender opp med å kjøre hjem.

Veldig praktisk, men det hadde vært artig å slippe noen hemninger. Selv ikke på min "debutfest" her i vår, stelt i stand av ei god venninne for at jeg skulle komme meg ut på livet igjen, klarte jeg å legge bort bekymringene for hva som eventuelt kan skje mine søte små når mor raver rundt på fest (men hyggelig var det).

Det er med misunnelse jeg ser på andre mødre som svinger begeret som om morgendagen aldri kommer. Selv om jeg er like glad hver dagen derpå at det ble som det ble.

Det er ikke det at det ikke kan gå i surr for meg for det. Sverre gjorde her om dagen en oppdagelse som rystet han.
- Mamma, du ha pakka ein gaffel i stedet for skjei ilamme yoghurten i tursekken i dag!
Alle som kom innom den dagen fikk servert historien, akkompagnert av lett hoderisting.

Rusa på livet, liksom.

Med ryggen til

Jeg snur ofte ryggen til.

Har ikke funnet ut ennå om det gjør meg til en god eller dårlig mamma. Bør man, når ungene gjør noe en synes er litt for skummelt, ta dem ut av situasjonen - eller er det greit å snu ryggen til?

Jeg mener selvfølgelig ikke åpenbart farlige situasjoner, men situasjoner der mammainstinktet skriker nei! Men som ungene synes er spennede, og til og med lærer noe av og vokser på.

For eksempel elsker begge ungene å ri. Jeg klarer egentlig ikke å se på, men de må jo få lov til å gjøre det likevel.
- Se, mamma, roper Sverre, der han kommer ridende uten noen ved sin side, og jeg myser gjennom brilleglassene mens det svimler for meg.

Hva blir det neste? Jeg vet det allerede. Han får minicrosser i kombinert jule- og bursdagsgave (ingen må si det til han, han vet det ikke). Jeg er begynt å grue meg. Det er visst ikke om å gjøre det enkelt for seg selv.

Mens far arbeider hardt for å overføre sine interesser til Sverre, tenker jeg at jeg bør gjøre mitt for å overføre mine interesser til Maj; en god bok eller to og en dans i ny og ne. Klarer jeg det, mon tro?

Vet ikke. Jeg må jo stå med ryggen til.

Stelleveska...?

Så på Fems program Forbindelser i går, og til min lettelse kunne jeg glane på en situasjon som gjorde at jeg ikke lenger føler meg alene i verden på et spesielt område.

Jeg har det nemlig med det å glemme bort å ta med bleier, og nettopp det gjorde Suzanne Aabel da hun tok med sønnen på opptak i TV2.

Siden jeg ble mor for vel 3,5 år siden, og med to i 1,5 år, er det kun de siste månedene jeg er blitt flink til å komme på å ta med stelleveska (med unntak av en hendelse i helga. Og på handletur i dag...)

En hendelse jeg fortsatt blir minnet på, skjedde da Sverre fortsatt var liten baby. Jeg var på et møte, Sverre var som alltid med. Så skjedde det som ikke skulle skje. Han gjorde seg ut.

- Skal du ikke skifte på han, spurte en firebarnsmamma ved siden av meg.
Jeg måtte bare svare som sant var:
- Jeg har ikke bleier med. Det er jo ikke tirsdag i dag!

Blikket jeg fikk var mer enn vantro. Men til mitt forsvar kunne jeg forklare vi nesten kunne stille klokka etter når Sverre gjorde seg ut; hver tirsdag cirka klokka 17.

Blikket var fortsatt like vantro.

Skulle tro at denne episoden satte en passe støkk i meg, men neida. Heldigvis finnes det som oftest gode mødre rundt meg, som er godt rustet med bleier og våtservietter.

Tidsklemma

Jeg har tilgang til Tidsklemma i mitt nabolag:

 

"Tidsklemma

Strekker ikke tida til? Knus den!

Sett klokka di i Tidsklemma, og skru til.

Så er du kvitt det problemet..."

 

Jeg har prøvd den.

 

 

Ofte hørt 1: Skal bare!

Jeg ser på ungene mine i badekaret. Verdens nydeligste, flinkeste, artigste, mest fantastiske skapninger. Jeg tenker at jeg ikke burde være borte fra dem et sekund, og at meninga med livet er å være sammen med dem.

Derfor er det så innmari frustrerende at jeg ikke fungerer særlig godt de gangene jeg har anledning til være sammen med disse herlige små menneskene mine døgnet rundt. Tanken på alt det andre som burde vært gjort blir raskt altoverskyggende. Det blir det lite popcakes-baking og juletrekule-produksjon av. I stedet for å gi meg hen til leken, går jeg Albert Åberg en høy gang når det gjelder "Skal bare".

Det er nesten ikke den ting jeg ikke godtar for noen minutters fred. Blir det helt stille vet jeg at det er noe på ferde, men jeg benytter anledninga til å sjekke Facebook eller sette i oppvaskmaskina.

Hekksaks til hele gjengen? Det er ikke annen måte å få arbeidet gjort på.

I gode øyeblikk, som på badet i sta, forstår jeg ikke hvordan jeg kan tenke slik. Husk denne følelsen til neste gang, sier jeg til meg selv. Men jeg vet at jeg ved første anledning kommer til å prøve å snike datamaskina med meg på lekematta.

Da er det okei å vite at de vet å kreve oppmerksomheten de fortjener.
- Mamma, no sett vi oss å bygg lego og kos oss. Og ikke ser på TV!
Beskjed oppfattet!

Så ...PIIIIP... du er!

Jeg hadde god selvtillit som mor på ett område: Jeg er kjærlig og roser ungene uhemmet når jeg syns de har vært flinke. Det viser seg at jeg dermed utsetter dem for fare.

For man skal ikke si "så flink du er" hele tida. Jeg gjør det. Prøver å skjerpe meg. Finne andre, ifølge artikkelen, mer konstruktive måter å si det på. Men det kommer bare. "Så flink du er!"

Men jeg sier det fordi jeg mener det av hele mitt hjerte, hver gang, selv om det blir cirka 500 ganger om dagen.

Hva er alternativet når for eksempel Maj, som for kort tid siden bare lå der og ikke kunne noen ting, plutselig kan peke både på håret, nesa, munnen og øynene. Bare ørene er vanskelig å plassere.
- Åja, hva så? Kom tilbake når du kan lokalisere de indre organene!

Jeg har gitt opp å gi opp "så flink du er", og velger å tenke at det er viktig at de møter verden med trygghet og selvtillit. De kommer tidsnok til å møte folk og situasjoner som prøver å bryte den ned.

Å, gurimalla, nå river Maj storebror i ørene!
- Der er ørene, ja, Maj. Ja, der, ja! Så flink du er!

Denne sangen går til alle foreldre der ute, som kan lytte til den uten å høre ironien:

"Flink!" med De Lillos og Ida Maria.

Mamma utenfor boksen

 

"Vis meg matpakka, så vi alle kan se hvilken mamma du har" sto det i Dagbladet på lørdag.

 Jeg leste videre i stor spenning for å se hva det sto om mammaer som legger en tom matboks i tursekken, slik at de i barnehagen kan smøre mat.

 

Jeg var ikke nevnt med et ord.

 

Heller ikke mammaer som legger en tom matboks i tursekken, slik at de i barnehagen kan smøre mat - og glemmer å varskue dem om det manglende innholdet, før klokka er blitt litt over turstart-tid.

 

Hm.

 

Men den egentlige saken her er vel; er matpakker virkelig kun mødres problem. Hva sier matpakken om fedrene da? Kunne ha hisset meg opp over dette, hadde jeg bare vært uthvilt nok.

 

Etter dette føler jeg behov for å gi inntrykk av at jeg ikke er helt håpløs:

Jeg har gjennomført et eksperiment, som viste seg å virke. Kanskje er dette noe alle vet allerede, men jeg tar sjansen og deler det likevel.

 

Vi har grønnsaker til middagen stort sett hver dag (ja, faktisk), men ungene ville ikke ha. Neivel, tenkte jeg, jeg gidder ikke å presse dem. De får se på at jeg gafler i meg grønnsaker, så tar de sikkert etter etterhvert. Og tror dere ikke det, at det funka! Nå elsker de gulrøtter. Det er stort sett det eneste de spiser til middag.

 

For noen herlige, rolige måltider vi har, uten lekeslåssing (jeg har egentlig havna i samme grøft som Dagbladet, blir like overrasket hver gang vår søte, lille pike slenger ut et slag).

 

Med en mamma utenfor boksen er det selvfølgelig lov å eksperimentere med mat. Pølse med Nugatti, for eksempel!

 

- Det va kjæmpegodt, forsikrer Sverre om.

 

Det kommer nok aldri et designerelement i noen matboks fra oss. Men miksing av mat som egentlig ikke passer i lag, derimot; jeg gleder meg til det blir trendy.

På bærtur

 

Kom hjem fra byen i dag med en barne-bærplukker. Mens jeg pakket ut varene slo det meg hvor lurt det var å kjøpe bare en. Ungene deler sikkert på den uten trøbbel. Jadda.

 

Ikke det at jeg har tatt ungene med på bærplukking... eh, noensinne... ennå!

 

Men heldigvis finnes det bær der vi er av og til!

Mønstermamma eller monstermamma?

Herlig ettermiddagstur! Nyter en kopp varm kakao sammen med de søte små 1116 meter over havet! Ikke bare vi, men også humøret er på topp;)

Hva, er monstermamma blitt mønstermamma?

Kunne latt det blitt med dette, men nå skal dere få høre hele sannheten:

Mandag ettermiddag, ifølge værmeldinga er det siste godværsdag på ei stund, og målet er den majestetiske Østerdalsknabben.

Mamma bestikker ungene med turgodteriet, såpass at det skal bli fred nok til å smøre mat og pakke sekk. Egentlig er det midt i sovetida til Maj, men hun pleier alltid å sovne i bæremeisen, så...

Turfølget er en time forsinket. Maj får akkurat sove i ti minutter på tur oppover til utgangspunktet, før hun må i bæremeisen. Lite populært. Etter to timers sutring sovner hun, 200 meter fra toppen. Bare for å bli vekket av en hund etter ti minutter. Like lite populært.

Sverre, som strengt tatt kan gå selv, nekter. Han sitter i meisen hele veien.

Mor selv går helst på fjelltur for trimmens skyld, ikke kosens, og slenger innadvent bakerst i følget.

Det blåser som kjent på toppene, så også på Østerdalsknabben, og vi super i oss tantes kakao og spiser matpakke før vi starter på nedoverturen. Noen mener vi kan ta en snarvei, som viser seg å være mildt sagt lite barne- og mamma med et snev av høydeskrekk-vennlig (egentlig brattere enn bildet viser);

Etter kort tid kommer det et styggord eller to ut av min munn, etterfulgt av uvennlige karakteristikker av den/ de som valgte ruta.

Foran meg duver Sverre i bæremeisen på tantes rygg.

- Det går bra mamma, roper han oppmuntrende.

Vel nede får jeg en god, lang klem og mange nusser.

- Det gikk bra, mamma!

Jada, Sverre, det gikk veldig bra!

Den som ler rått...

Uæææ, fritt for tørkepapir! Panikken brer seg!

Hadde noen sagt til meg for cirka fem år siden at tørkepapir ville bli en så viktig del av livet mitt, hadde jeg ledd rått og lenge.

Fjell? Nei takk! Avis? Ja takk!

Hvor var mor da Sverre la stein på varden på toppen av et fjell i det nydelige været?

Hun hadde sendt ungene på tur med "de andre", for å lese Dagbladet og Magasinet fra begynnelse til slutt.

 

Samvittigheten tok prikkedøden, men jeg fikk for en sjelden gang fullført et prosjekt, og ungene hadde en ypperlig tur.

De fikk til og med se elg (Sverre så i kuken på han. Ja, han sa så. Le eller gråte? Gikk ikke an å holde tilbake latteren).

Å være mor er som en dans på lego

Er mamma til Sverre (3,5 år) og Maj (snart 1,5 år). Verdens beste gullklumper, som også er rotete, rampete, kranglevorne, slitsomme og kravstore mammadalter. De er stort sett skitne og har alltid dårlig matlyst.

Problemfrie turer i skog og mark med designermatpakker, idyll rundt middagsbordet, null stress rundt leggetid, og barn som sover søtt - hele natta. Dette i skjønn forening med full jobb og annet man måtte være så (u)heldig å være engasjert i.

Niks, skjer ikke hos oss.

Innleggene i denne bloggen kommer til å være korte. Ikke spesielt velreflekterte. Men de kommer fra hjertet til verdens verste mamma - kanskje det finnes flere av oss der ute?