Gi småbarnsforeldre mer ferie!

Det saliggjørende for småbarnsforeldre er ikke full barnehagedekning. Det kan kanskje synes sånn, spesielt i et samfunnsmessig perspektiv. Men hvem er tjent med en gjeng zombier som raver rundt og strever ræva av seg for å få hverdagen til å gå opp? Som ikke klarer å yte enten hjemme eller på jobb, eller i verste fall ikke noen av stedene?

Ikke samfunnet, ikke de framtidige samfunnsborgerne disse zombiene har i sin varetekt, og såvisst ikke enkeltindividene selv.

Jeg har selv fått småbarnslivet midt i fleisen. Tar man et skritt tilbake og tenker over det, så er det ikke rart. Spørsmålet er heller: Hvordan er det mulig å klare rotteracet i en familie med små barn og begge foreldre i hundre prosent jobb?

Dagen vår starter kl. halv sju, og inntas med kunstig høyt humør som må holdes på samme høye nivå, uansett om man blir møtt med sutring eller smil. Lar man seg rive med av eventuelt mismot, har man tapt. 

Levering i barnehagen. Arbeid, der man selvfølgelig selvfølgelig må og bør gi det man har og litt til. Hjem. Middag. Aktiviteter og leking. Kveldsstell. Legging. Rydding. Forberedelser til neste dag. Sluntrer du unna særlig siste punkt, er du ille ute. 

Det vil si at jeg på en normal hverdag står på som en gal mellom halv sju på morgenen til ni på kvelden. Så kommer eventuelt trening, møter, noe man skulle ha skrevet eller annet man burde ha gjort. Det er en krevende øvelse. Likevel er det mest slitsomme kanskje ikke det jeg gjør, men det jeg ikke rekker å gjøre.

(All kred til dere som klarer det. Det står det stor respekt av!)

Det er vanskelig å få hverdagen til å gå opp. Samtidig kjenner vel de fleste på at det viktigste av det viktige er barna, samtidig som samfunnet rundt og opplært tenkemåte krever at man har andre prioriteringer først.

Så det er ikke tilrettelegging for å hive oss med i rotteracet vi trenger. Det er en viss kompensasjon utover to år, slik at flere av de som ønsker det får muligheten til å jobbe deltid. Og ei ekstra ferieuke eller to. Jeg har ikke regnet på dette i et samfunnsøkonomisk perspektiv, men det er ikke sikkert det ville blitt så ille. Færre sykemeldinger ville det garantert blitt. Lykkeligere innbyggere. Og kanskje ville vi sett nedgang på statistikken over barn og unge som sliter, og på skilsmissestatistikken.

Etter den sure svie kommer den søte kløe

Jeg skylder vel ei lita oppdatering om hvordan det gikk med småbarnsmammaen i storbyen. Det ble selvfølgelig lite sex (ja, ja, bortsett fra at jeg hadde Christian Grey som reisefølge og noen episoder jeg var vitne til på undergrunnen) og singelliv, men da hjemmets lune arne hadde sluppet taket et sted mellom Mo og Værnes var det helt fantastisk å bare ha seg selv å tenke på noen dager.

Vissheten om at jeg var så langt borte at jeg ikke kunne gjøre noe fra eller til hjemme var overraskende nok avslappende, i stedet for stressende, og jeg fikk et hyggelig gjensyn med meg selv.

Det ble lite nattklubb- og casinobesøk, til mine fantastiske kollegers (noen av dem i hvert fall) fortvilelse, men latterdøra sto på vidt gap og jeg har definitivt ikke mistet mitt svarte belte i shopping.

Det er ingen tvil om at jeg elsker London, og at skap-urbanisten i meg har godt av å få luftet seg, men det var veldig greit å gi seg mens leken er god:

En liten kar snuser meg i nakken noen timer etter hjemkomsten.
- Du lukt ikke Eldbjørg lenger.
- Å?
- Du lukt... Eh, ke det va no det heita der du va... London!
Han snuser en gang til.
- Du lukt mest London og litt Eldbjørg. Eg lik Eldbjørg-lukta best.