Det er en slik dag der marginene teller. Et lite feilpekk, og du er helt på felgen. Sånn rent tidsmessig, men også sinnsmessig.
Deadline på jobb. Er kommet inn i flowen da arbeidsdagen plutselig er over, og jeg vet jeg må starte nåh for å få hentet ungene i barnehagen før den stenger. Klokka blir fem over, og når jeg er kommet inn i bilen innser jeg at jeg må stoppe for å fylle bensin på veien. Verden raser bittelitt sammen. En forsmak på skredet resten av ettermiddagen blir.
Mens trafikken opp Vikabakken er saktegående ser jeg for meg en irritert barnehageansatt, som går på overtid kun på grunn av mine unger. Selv om ungene stort sett blir hentet i god tid før stengetid vanligvis, føler jeg meg raskt som Flettfrid.
To minutter etter stengetid svinger jeg inn foran barnehagen. Ungene kommer springende imot meg med åpne armer, og den voksne som er igjen er også blid. Selvfølgelig.
Etter en lang arbeidsdag, gjør jeg meg klar for å gire opp. Hver fiber i kroppen skriker etter en rolig middag og en liten middagshvil. Det er det ingen som bryr seg om. Nå skal vi ha det hyggelig, dere!
Mannen arbeider overtid, og middagen blir opp til meg. Torsken får hvile i fryseren enda en dag. Det blir pølser og spaghetti (fullkornsspaghetti). Jeg prøver å skrelle gulrot, mens Maj henger i foten og sutrer etter puppis. Skrittene over kjøkkengulvet med kasserollene går ikke fort unna med en klamp om foten. En bagatell, selvfølgelig, men når man bokstavlig talt står midt oppi det... Arrgh!
Sverre ser på NRK Super, som selvfølgelig sender noe skummelt - det gjør de stort sett bestandig etter Sverres målestokk - og fortvilte rop går rett inn i mammahjertet og fører meg inn i stua litt for ofte. Søtt, ja, jeg ser det nå. Der og da... Forstyrrende.
Men jeg har et ess i ermet. Jeg forutså selvfølgelig denne situasjonen, og har tyggis i veska. 15 kroner for litt arbeidsro er verdt hver ei krone. Effekten varer i cirka tre minutter, før klampen rundt foten er tilbake og de fortvilte ropene starter igjen.
Det tårner seg opp i hodet. Bomull tar plass der hjernen vanligvis er, noen søler saft på den, før det kjennes ut som om hodet tar fyr. Jeg ser etter rømningsveier. Det er ingen.
Middagen er ferdig. Ingen av ungene spiser. Puppemonsteret skal sitte i fanget, så det er ikke enkelt å få i seg spaghettien.
- Bære sett ho på gølvet, mamma, sier Sverre, som tydeligvis kunne likt å se søstera ikke få vilja si hele tida.
Akkurat nå husker jeg ikke helt hva som skjedde der og da, om jeg satte henne på gulvet, eller om hun ble værende i fanget. Et vannglass gikk i gulvet i hvert fall. En liten hendelse som lett kunnet vippe hele situasjonen ut av kontroll, men jeg tok det med stoisk ro. Faktisk.
Mannen kommer hjem, og jeg tenker at jeg nå skal få fred til å rydde. Huset er ennå trist og mørkt i fraværet av julepynten. Etter tjuefem mer eller mindre hyggelige avbrytelser er jeg ferdig, ser på klokka og innser at nå er det tid for å forberede kveldsmaten.
Fire år med stykkevis og delt nattesøvn, stress over alt man burde ha gjort, skal gjøre og ikke minst burde være, tårner seg opp en slik ettermiddag og kveld. Bjørn Eidsvågs Aftenbønn treffer.
Alt er bagateller, selvfølgelig, sett i et større perspektiv. Men der og da, her og nå, akkurat i dag, blir bagatellene for mange og konsentrerte til å feie dem bort med positive tanker.
Men så er det det med disse barna, at de gjør slitet verdt det. Dagen ble avsluttet i sofaen med joiking. To små kropper på hver side av deg som joiker hemningsløst, etter å ha hentet inspirasjon fra You Tube - det gjør noe med deg. Skuldrene senkes, og jeg kjenner stikk av takknemlighet og glede.
Og når ungene er tenåringer er alt dette slitsomme glemt. Jeg kommer bare til å huske det positive. Og riste på hodet til slitne småbarnsforeldre, med alltid det samme rådet på lur; nyt det, du kommer til å savne det når de vokser opp.
