Jeg hadde god selvtillit som mor på ett område: Jeg er kjærlig og roser ungene uhemmet når jeg syns de har vært flinke. Det viser seg at jeg dermed utsetter dem for fare.
For man skal ikke si "så flink du er" hele tida. Jeg gjør det. Prøver å skjerpe meg. Finne andre, ifølge artikkelen, mer konstruktive måter å si det på. Men det kommer bare. "Så flink du er!"
Men jeg sier det fordi jeg mener det av hele mitt hjerte, hver gang, selv om det blir cirka 500 ganger om dagen.
Hva er alternativet når for eksempel Maj, som for kort tid siden bare lå der og ikke kunne noen ting, plutselig kan peke både på håret, nesa, munnen og øynene. Bare ørene er vanskelig å plassere.
- Åja, hva så? Kom tilbake når du kan lokalisere de indre organene!
Jeg har gitt opp å gi opp "så flink du er", og velger å tenke at det er viktig at de møter verden med trygghet og selvtillit. De kommer tidsnok til å møte folk og situasjoner som prøver å bryte den ned.
Å, gurimalla, nå river Maj storebror i ørene!
- Der er ørene, ja, Maj. Ja, der, ja! Så flink du er!
Denne sangen går til alle foreldre der ute, som kan lytte til den uten å høre ironien:
"Flink!" med De Lillos og Ida Maria.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar