Derfor er det så innmari frustrerende at jeg ikke fungerer særlig godt de gangene jeg har anledning til være sammen med disse herlige små menneskene mine døgnet rundt. Tanken på alt det andre som burde vært gjort blir raskt altoverskyggende. Det blir det lite popcakes-baking og juletrekule-produksjon av. I stedet for å gi meg hen til leken, går jeg Albert Åberg en høy gang når det gjelder "Skal bare".
Det er nesten ikke den ting jeg ikke godtar for noen minutters fred. Blir det helt stille vet jeg at det er noe på ferde, men jeg benytter anledninga til å sjekke Facebook eller sette i oppvaskmaskina.
Hekksaks til hele gjengen? Det er ikke annen måte å få arbeidet gjort på.
I gode øyeblikk, som på badet i sta, forstår jeg ikke hvordan jeg kan tenke slik. Husk denne følelsen til neste gang, sier jeg til meg selv. Men jeg vet at jeg ved første anledning kommer til å prøve å snike datamaskina med meg på lekematta.
Da er det okei å vite at de vet å kreve oppmerksomheten de fortjener.
- Mamma, no sett vi oss å bygg lego og kos oss. Og ikke ser på TV!
Beskjed oppfattet!
Helt vanlig det der, men når du er det bevisst, så lar du ikke for mye av tida sammen med Gullan renne ut mellom fingrene.
SvarSlettFor plutselig en dag - så er de stor.. Det veit eg alt om.
Stor klem
Fra Marit