Jeg er viktigst!

For noen uker siden ble jeg utfordret til å skrive "Jeg er viktigst". Resonnementet bak utsagnet var at har du det bra med deg selv, så blir du en mye bedre mamma, ergo får ungene det bedre.

Et usannsynlig utsagn for enhver mamma. Jeg klarte ikke å skrive det. Uansett hvordan jeg vridde og vendte på det, er det jo ungene som er viktigst.

Men det slapp ikke taket, og etter noen dager var jeg klar. Jeg skrev "Jeg er viktigst".

Det var viktig for meg å ta dette inn over meg. Det er viktig for andre mødre å gjøre det samme - i hvert fall å reflektere rundt dette. Det selvsagte er at det er ungene som er viktigst, men det er ikke bestandig det selvsagte er riktigst for alle.

Tillater jeg meg selv det, går jeg så opp i morsrollen at jeg blir på grensen til selvutslettende. Den dårlige samvittigheta henger som en tåkedott nedover øra bare jeg tar meg en treningstur. I slike perioder er det slitsomt å være mamma og slitsomt å være unge. Vi blir så gjensidig avhengig av hverandre, at selv en tur fra stua til kjøkkenet på mor resulterer i hyling fra poden.

Selv om det spesielt i disse periodene er vanskelig å innse, så har mor og barn godt av litt tid borte fra hverandre. Vi mødre er selvfølgelig helt uunværlige i lengden, men ikke for et døgn. Tid for seg selv er påkrevet for å holde ut i lengden.

Mødre der ute, dette kommer fra mitt hjerte: husk å unne dere å gjøre ting dere ikke tør

 

sammen med fantastiske voksne mennesker

 

av og til.

Et drikkeproblem

Hei, jeg heter Eldbjørg, og jeg har nesten ikke drukket alkohol på 4,5 år.

Festen stoppet da jeg ble gravid første gang, og startet aldri igjen. Planene har vært der, men det er ikke måte på hvor mange unnskyldninger som dukker opp, og jeg ender opp med å kjøre hjem.

Veldig praktisk, men det hadde vært artig å slippe noen hemninger. Selv ikke på min "debutfest" her i vår, stelt i stand av ei god venninne for at jeg skulle komme meg ut på livet igjen, klarte jeg å legge bort bekymringene for hva som eventuelt kan skje mine søte små når mor raver rundt på fest (men hyggelig var det).

Det er med misunnelse jeg ser på andre mødre som svinger begeret som om morgendagen aldri kommer. Selv om jeg er like glad hver dagen derpå at det ble som det ble.

Det er ikke det at det ikke kan gå i surr for meg for det. Sverre gjorde her om dagen en oppdagelse som rystet han.
- Mamma, du ha pakka ein gaffel i stedet for skjei ilamme yoghurten i tursekken i dag!
Alle som kom innom den dagen fikk servert historien, akkompagnert av lett hoderisting.

Rusa på livet, liksom.

Med ryggen til

Jeg snur ofte ryggen til.

Har ikke funnet ut ennå om det gjør meg til en god eller dårlig mamma. Bør man, når ungene gjør noe en synes er litt for skummelt, ta dem ut av situasjonen - eller er det greit å snu ryggen til?

Jeg mener selvfølgelig ikke åpenbart farlige situasjoner, men situasjoner der mammainstinktet skriker nei! Men som ungene synes er spennede, og til og med lærer noe av og vokser på.

For eksempel elsker begge ungene å ri. Jeg klarer egentlig ikke å se på, men de må jo få lov til å gjøre det likevel.
- Se, mamma, roper Sverre, der han kommer ridende uten noen ved sin side, og jeg myser gjennom brilleglassene mens det svimler for meg.

Hva blir det neste? Jeg vet det allerede. Han får minicrosser i kombinert jule- og bursdagsgave (ingen må si det til han, han vet det ikke). Jeg er begynt å grue meg. Det er visst ikke om å gjøre det enkelt for seg selv.

Mens far arbeider hardt for å overføre sine interesser til Sverre, tenker jeg at jeg bør gjøre mitt for å overføre mine interesser til Maj; en god bok eller to og en dans i ny og ne. Klarer jeg det, mon tro?

Vet ikke. Jeg må jo stå med ryggen til.

Stelleveska...?

Så på Fems program Forbindelser i går, og til min lettelse kunne jeg glane på en situasjon som gjorde at jeg ikke lenger føler meg alene i verden på et spesielt område.

Jeg har det nemlig med det å glemme bort å ta med bleier, og nettopp det gjorde Suzanne Aabel da hun tok med sønnen på opptak i TV2.

Siden jeg ble mor for vel 3,5 år siden, og med to i 1,5 år, er det kun de siste månedene jeg er blitt flink til å komme på å ta med stelleveska (med unntak av en hendelse i helga. Og på handletur i dag...)

En hendelse jeg fortsatt blir minnet på, skjedde da Sverre fortsatt var liten baby. Jeg var på et møte, Sverre var som alltid med. Så skjedde det som ikke skulle skje. Han gjorde seg ut.

- Skal du ikke skifte på han, spurte en firebarnsmamma ved siden av meg.
Jeg måtte bare svare som sant var:
- Jeg har ikke bleier med. Det er jo ikke tirsdag i dag!

Blikket jeg fikk var mer enn vantro. Men til mitt forsvar kunne jeg forklare vi nesten kunne stille klokka etter når Sverre gjorde seg ut; hver tirsdag cirka klokka 17.

Blikket var fortsatt like vantro.

Skulle tro at denne episoden satte en passe støkk i meg, men neida. Heldigvis finnes det som oftest gode mødre rundt meg, som er godt rustet med bleier og våtservietter.

Tidsklemma

Jeg har tilgang til Tidsklemma i mitt nabolag:

 

"Tidsklemma

Strekker ikke tida til? Knus den!

Sett klokka di i Tidsklemma, og skru til.

Så er du kvitt det problemet..."

 

Jeg har prøvd den.