Mønstermamma eller monstermamma?

Herlig ettermiddagstur! Nyter en kopp varm kakao sammen med de søte små 1116 meter over havet! Ikke bare vi, men også humøret er på topp;)

Hva, er monstermamma blitt mønstermamma?

Kunne latt det blitt med dette, men nå skal dere få høre hele sannheten:

Mandag ettermiddag, ifølge værmeldinga er det siste godværsdag på ei stund, og målet er den majestetiske Østerdalsknabben.

Mamma bestikker ungene med turgodteriet, såpass at det skal bli fred nok til å smøre mat og pakke sekk. Egentlig er det midt i sovetida til Maj, men hun pleier alltid å sovne i bæremeisen, så...

Turfølget er en time forsinket. Maj får akkurat sove i ti minutter på tur oppover til utgangspunktet, før hun må i bæremeisen. Lite populært. Etter to timers sutring sovner hun, 200 meter fra toppen. Bare for å bli vekket av en hund etter ti minutter. Like lite populært.

Sverre, som strengt tatt kan gå selv, nekter. Han sitter i meisen hele veien.

Mor selv går helst på fjelltur for trimmens skyld, ikke kosens, og slenger innadvent bakerst i følget.

Det blåser som kjent på toppene, så også på Østerdalsknabben, og vi super i oss tantes kakao og spiser matpakke før vi starter på nedoverturen. Noen mener vi kan ta en snarvei, som viser seg å være mildt sagt lite barne- og mamma med et snev av høydeskrekk-vennlig (egentlig brattere enn bildet viser);

Etter kort tid kommer det et styggord eller to ut av min munn, etterfulgt av uvennlige karakteristikker av den/ de som valgte ruta.

Foran meg duver Sverre i bæremeisen på tantes rygg.

- Det går bra mamma, roper han oppmuntrende.

Vel nede får jeg en god, lang klem og mange nusser.

- Det gikk bra, mamma!

Jada, Sverre, det gikk veldig bra!