Ofte hørt 1: Skal bare!

Jeg ser på ungene mine i badekaret. Verdens nydeligste, flinkeste, artigste, mest fantastiske skapninger. Jeg tenker at jeg ikke burde være borte fra dem et sekund, og at meninga med livet er å være sammen med dem.

Derfor er det så innmari frustrerende at jeg ikke fungerer særlig godt de gangene jeg har anledning til være sammen med disse herlige små menneskene mine døgnet rundt. Tanken på alt det andre som burde vært gjort blir raskt altoverskyggende. Det blir det lite popcakes-baking og juletrekule-produksjon av. I stedet for å gi meg hen til leken, går jeg Albert Åberg en høy gang når det gjelder "Skal bare".

Det er nesten ikke den ting jeg ikke godtar for noen minutters fred. Blir det helt stille vet jeg at det er noe på ferde, men jeg benytter anledninga til å sjekke Facebook eller sette i oppvaskmaskina.

Hekksaks til hele gjengen? Det er ikke annen måte å få arbeidet gjort på.

I gode øyeblikk, som på badet i sta, forstår jeg ikke hvordan jeg kan tenke slik. Husk denne følelsen til neste gang, sier jeg til meg selv. Men jeg vet at jeg ved første anledning kommer til å prøve å snike datamaskina med meg på lekematta.

Da er det okei å vite at de vet å kreve oppmerksomheten de fortjener.
- Mamma, no sett vi oss å bygg lego og kos oss. Og ikke ser på TV!
Beskjed oppfattet!

Så ...PIIIIP... du er!

Jeg hadde god selvtillit som mor på ett område: Jeg er kjærlig og roser ungene uhemmet når jeg syns de har vært flinke. Det viser seg at jeg dermed utsetter dem for fare.

For man skal ikke si "så flink du er" hele tida. Jeg gjør det. Prøver å skjerpe meg. Finne andre, ifølge artikkelen, mer konstruktive måter å si det på. Men det kommer bare. "Så flink du er!"

Men jeg sier det fordi jeg mener det av hele mitt hjerte, hver gang, selv om det blir cirka 500 ganger om dagen.

Hva er alternativet når for eksempel Maj, som for kort tid siden bare lå der og ikke kunne noen ting, plutselig kan peke både på håret, nesa, munnen og øynene. Bare ørene er vanskelig å plassere.
- Åja, hva så? Kom tilbake når du kan lokalisere de indre organene!

Jeg har gitt opp å gi opp "så flink du er", og velger å tenke at det er viktig at de møter verden med trygghet og selvtillit. De kommer tidsnok til å møte folk og situasjoner som prøver å bryte den ned.

Å, gurimalla, nå river Maj storebror i ørene!
- Der er ørene, ja, Maj. Ja, der, ja! Så flink du er!

Denne sangen går til alle foreldre der ute, som kan lytte til den uten å høre ironien:

"Flink!" med De Lillos og Ida Maria.

Mamma utenfor boksen

 

"Vis meg matpakka, så vi alle kan se hvilken mamma du har" sto det i Dagbladet på lørdag.

 Jeg leste videre i stor spenning for å se hva det sto om mammaer som legger en tom matboks i tursekken, slik at de i barnehagen kan smøre mat.

 

Jeg var ikke nevnt med et ord.

 

Heller ikke mammaer som legger en tom matboks i tursekken, slik at de i barnehagen kan smøre mat - og glemmer å varskue dem om det manglende innholdet, før klokka er blitt litt over turstart-tid.

 

Hm.

 

Men den egentlige saken her er vel; er matpakker virkelig kun mødres problem. Hva sier matpakken om fedrene da? Kunne ha hisset meg opp over dette, hadde jeg bare vært uthvilt nok.

 

Etter dette føler jeg behov for å gi inntrykk av at jeg ikke er helt håpløs:

Jeg har gjennomført et eksperiment, som viste seg å virke. Kanskje er dette noe alle vet allerede, men jeg tar sjansen og deler det likevel.

 

Vi har grønnsaker til middagen stort sett hver dag (ja, faktisk), men ungene ville ikke ha. Neivel, tenkte jeg, jeg gidder ikke å presse dem. De får se på at jeg gafler i meg grønnsaker, så tar de sikkert etter etterhvert. Og tror dere ikke det, at det funka! Nå elsker de gulrøtter. Det er stort sett det eneste de spiser til middag.

 

For noen herlige, rolige måltider vi har, uten lekeslåssing (jeg har egentlig havna i samme grøft som Dagbladet, blir like overrasket hver gang vår søte, lille pike slenger ut et slag).

 

Med en mamma utenfor boksen er det selvfølgelig lov å eksperimentere med mat. Pølse med Nugatti, for eksempel!

 

- Det va kjæmpegodt, forsikrer Sverre om.

 

Det kommer nok aldri et designerelement i noen matboks fra oss. Men miksing av mat som egentlig ikke passer i lag, derimot; jeg gleder meg til det blir trendy.

På bærtur

 

Kom hjem fra byen i dag med en barne-bærplukker. Mens jeg pakket ut varene slo det meg hvor lurt det var å kjøpe bare en. Ungene deler sikkert på den uten trøbbel. Jadda.

 

Ikke det at jeg har tatt ungene med på bærplukking... eh, noensinne... ennå!

 

Men heldigvis finnes det bær der vi er av og til!

Mønstermamma eller monstermamma?

Herlig ettermiddagstur! Nyter en kopp varm kakao sammen med de søte små 1116 meter over havet! Ikke bare vi, men også humøret er på topp;)

Hva, er monstermamma blitt mønstermamma?

Kunne latt det blitt med dette, men nå skal dere få høre hele sannheten:

Mandag ettermiddag, ifølge værmeldinga er det siste godværsdag på ei stund, og målet er den majestetiske Østerdalsknabben.

Mamma bestikker ungene med turgodteriet, såpass at det skal bli fred nok til å smøre mat og pakke sekk. Egentlig er det midt i sovetida til Maj, men hun pleier alltid å sovne i bæremeisen, så...

Turfølget er en time forsinket. Maj får akkurat sove i ti minutter på tur oppover til utgangspunktet, før hun må i bæremeisen. Lite populært. Etter to timers sutring sovner hun, 200 meter fra toppen. Bare for å bli vekket av en hund etter ti minutter. Like lite populært.

Sverre, som strengt tatt kan gå selv, nekter. Han sitter i meisen hele veien.

Mor selv går helst på fjelltur for trimmens skyld, ikke kosens, og slenger innadvent bakerst i følget.

Det blåser som kjent på toppene, så også på Østerdalsknabben, og vi super i oss tantes kakao og spiser matpakke før vi starter på nedoverturen. Noen mener vi kan ta en snarvei, som viser seg å være mildt sagt lite barne- og mamma med et snev av høydeskrekk-vennlig (egentlig brattere enn bildet viser);

Etter kort tid kommer det et styggord eller to ut av min munn, etterfulgt av uvennlige karakteristikker av den/ de som valgte ruta.

Foran meg duver Sverre i bæremeisen på tantes rygg.

- Det går bra mamma, roper han oppmuntrende.

Vel nede får jeg en god, lang klem og mange nusser.

- Det gikk bra, mamma!

Jada, Sverre, det gikk veldig bra!

Den som ler rått...

Uæææ, fritt for tørkepapir! Panikken brer seg!

Hadde noen sagt til meg for cirka fem år siden at tørkepapir ville bli en så viktig del av livet mitt, hadde jeg ledd rått og lenge.

Fjell? Nei takk! Avis? Ja takk!

Hvor var mor da Sverre la stein på varden på toppen av et fjell i det nydelige været?

Hun hadde sendt ungene på tur med "de andre", for å lese Dagbladet og Magasinet fra begynnelse til slutt.

 

Samvittigheten tok prikkedøden, men jeg fikk for en sjelden gang fullført et prosjekt, og ungene hadde en ypperlig tur.

De fikk til og med se elg (Sverre så i kuken på han. Ja, han sa så. Le eller gråte? Gikk ikke an å holde tilbake latteren).

Å være mor er som en dans på lego

Er mamma til Sverre (3,5 år) og Maj (snart 1,5 år). Verdens beste gullklumper, som også er rotete, rampete, kranglevorne, slitsomme og kravstore mammadalter. De er stort sett skitne og har alltid dårlig matlyst.

Problemfrie turer i skog og mark med designermatpakker, idyll rundt middagsbordet, null stress rundt leggetid, og barn som sover søtt - hele natta. Dette i skjønn forening med full jobb og annet man måtte være så (u)heldig å være engasjert i.

Niks, skjer ikke hos oss.

Innleggene i denne bloggen kommer til å være korte. Ikke spesielt velreflekterte. Men de kommer fra hjertet til verdens verste mamma - kanskje det finnes flere av oss der ute?