Jeg er viktigst!

For noen uker siden ble jeg utfordret til å skrive "Jeg er viktigst". Resonnementet bak utsagnet var at har du det bra med deg selv, så blir du en mye bedre mamma, ergo får ungene det bedre.

Et usannsynlig utsagn for enhver mamma. Jeg klarte ikke å skrive det. Uansett hvordan jeg vridde og vendte på det, er det jo ungene som er viktigst.

Men det slapp ikke taket, og etter noen dager var jeg klar. Jeg skrev "Jeg er viktigst".

Det var viktig for meg å ta dette inn over meg. Det er viktig for andre mødre å gjøre det samme - i hvert fall å reflektere rundt dette. Det selvsagte er at det er ungene som er viktigst, men det er ikke bestandig det selvsagte er riktigst for alle.

Tillater jeg meg selv det, går jeg så opp i morsrollen at jeg blir på grensen til selvutslettende. Den dårlige samvittigheta henger som en tåkedott nedover øra bare jeg tar meg en treningstur. I slike perioder er det slitsomt å være mamma og slitsomt å være unge. Vi blir så gjensidig avhengig av hverandre, at selv en tur fra stua til kjøkkenet på mor resulterer i hyling fra poden.

Selv om det spesielt i disse periodene er vanskelig å innse, så har mor og barn godt av litt tid borte fra hverandre. Vi mødre er selvfølgelig helt uunværlige i lengden, men ikke for et døgn. Tid for seg selv er påkrevet for å holde ut i lengden.

Mødre der ute, dette kommer fra mitt hjerte: husk å unne dere å gjøre ting dere ikke tør

 

sammen med fantastiske voksne mennesker

 

av og til.