"Jeg kan klare det!"

Rekk opp hånda alle de som vil ut ungene våre skal gå rundt i livet med nettopp denne innstillinga!

 

Når man får barn handler livet plutselig om mer enn rock'n roll. Da må vi finne ut av hvordan vi får dem fram i en tøff verden. Skolegangen er en viktig del av barnas oppvekst, som i stor grad avgjør hvordan det går med dem videre i livet. Er den offentlige skolen det beste for alle barn? Kan vi slå seg til ro med det etablerte, nettopp på grunn av at det er etablert og har vært det i generasjoner? I Sverige har det svenske Folkehelseinstituttet slått alarm, ettersom stressnivået og karakterpresset i skolen begynner å bli et folkehelseproblem. Er det beste for barna å lokke dem til prestasjon med stjerner i boka, karakterer og å være best?

 

Jeg ser ofte lyset, får åpenbaringer og visjoner. Alt fra lette aha-opplevelser til de gangene jeg blir sittende og måpe, mens den nye informasjonen sprenger seg plass i hodet - du vet, det øyeblikket noen setter ord på det du egentlig alltid har visst.

 

En sånn opplevelse ga Montessori-far Geir Lexow meg forrige uke.

(Kan trygt si at noen av oss så lyset, ja...)

 

Hvordan kan en forvente at ti-tjue seksåringer som man putter i samme klasserom skal være på samme stadiet, og følge samme utvikling gjennom et helt skoleløp?

 

Maria Montessori, grunnleggeren av Montessori-pedagogikken, anså hvert barn som et unikt individ. Grunntanken er at ethvert barn skal få utvikle seg i sin egen takt og vokse etter egne anlegg. Eleven har frihet til å velge egne oppgaver innenfor et strukturert pensum.

 

Jeg har aldri hørt noe så logisk før. Har du?

 

I den vanlige skolen ser ideen ut til å være at det må komme noen for å lokke barn til å lære. Montessori-pedagogikken mener at barn lærer for sin egen del. Men da kan man ikke ha et tradisjonelt skolemiljø, med pultene i rekker og der læreren står i timevis og kverner foran barna. Det skal legges til rette for barns egen aktivitet, for at de skal utforske sine omgivelser, slik barn gjør fra de er helt små.

 

*Alle læringssituasjoner i Montessoriskolen innbefatter aktivitet, i motsetning til foredragssituasjonen. Læringsmiljøet er nøye gjennomtenkt og tilrettelagt, innbydende og estetisk. Klasserommet er et godt rom, der det er trivelig å være.

*Læreren underviser ikke, men observerer. Så lenge eleven ikke behøver hjelp, skal hun ikke forstyrres i sitt arbeide. Læreren er tilstede for å hjelpe elevene til å gjøre ting selv.

*Skoledagen er ikke delt opp skoletimer. I stedet kan elevene selv ta initiativ til pauser og avveksling. Elevene får arbeide uforstyrret i lange perioder, gjerne tre timer, og får anledning til dyp konsentrasjon. Det er flere skoletimer i Montessoriskolen, men ingen lekser. Elevene har heller ikke skolebøker.

*Elevene får frihet til å handle innenfor klare grenser i et nøye tilrettelagt miljø. Faste grenser settes mot destruktive handlinger: Ingens frihet får gå utover noen annens frihet. Friheten til å velge arbeidsoppgaver og rett materiell, hvem de vil samarbeide med eller muligheten til å jobbe uforstyrret i sin egen takt, er noen av de viktigste forutsetningene i Montessoriskolen.

*Montessoriskolen følger læreplan for offentlige skolen (Kunnskapsløftet), og har et nøytralt livssyn.

*Foreldrenes engasjement er viktig for Montessoriskolen. Et sterkt felleskap mellom skole og hjem er essensielt som et solid fundament for barnet.

 

Virker dette? Forskning viser at Montessoriskolen gir barn som er mer sosiale og skolesterke enn den vanlige skolen.

 

Selv er jeg delaktig i arbeidet med å starte Ranas første Montessoriskole. Siden alt skal gå etter planen, starter skolen opp høsten 2014 i Grønfjelldal. Vi har fått mange gode tilbakemeldinger, men noen tilbakemeldinger går på at vi tar fra fellesskapet og at vi må slutte å være egenrådige, og heller føye oss inn i folden. Men hvordan kan man gjøre det etter å ha sett skolelyset?

 

Vi er dessuten ikke så spesielle som mange tror; Montessori er den mest utbredte enkeltstående pedagogikk i verden, med mer enn 22000 skoler og barnehager i mer enn 110 land.

Montessori er blant annet på stor framgang i Kina nå; der har de konkludert med at de ikke bare kan kopiere andre ved å gjøre ting slik det alltid er gjort. Nytenking krever en annen metode. Verden utvikler seg, og ungene våre skal sannsynligvis arbeide med ting vi ikke har hørt om ennå. Da er det en fordel å være tilpasningsdyktige problemløsere som kan ta valg og disponere tida godt. Gründerne av Google, for eksempel, er Montessoribarn, og tilskriver suksessen nettopp at de er oppdratt til å finne ut av ting, ikke bare følge etter.

Uansett, den beste forutsetning for framtidig suksess er selvtillit. Montessori-metoden, basert på selvdirigerte, ikke-konkurrerende aktiviteter, hjelper barn å utvikle gode selvbilder og selvtillit til å møte utfordringer og forandringer med optimisme - kort sagt en “Jeg kan klare det”-holdning.

 

Kanskje dette til og med er noe for deg og dine barn?

Dette innlegget sto på trykk i Rana Blads spalte "På en lørdag" tidligere i sommer.

 PS! Følg oppstarten av Grønfjelldal Montessoriskole på Facebook!

 

 

Gi småbarnsforeldre mer ferie!

Det saliggjørende for småbarnsforeldre er ikke full barnehagedekning. Det kan kanskje synes sånn, spesielt i et samfunnsmessig perspektiv. Men hvem er tjent med en gjeng zombier som raver rundt og strever ræva av seg for å få hverdagen til å gå opp? Som ikke klarer å yte enten hjemme eller på jobb, eller i verste fall ikke noen av stedene?

Ikke samfunnet, ikke de framtidige samfunnsborgerne disse zombiene har i sin varetekt, og såvisst ikke enkeltindividene selv.

Jeg har selv fått småbarnslivet midt i fleisen. Tar man et skritt tilbake og tenker over det, så er det ikke rart. Spørsmålet er heller: Hvordan er det mulig å klare rotteracet i en familie med små barn og begge foreldre i hundre prosent jobb?

Dagen vår starter kl. halv sju, og inntas med kunstig høyt humør som må holdes på samme høye nivå, uansett om man blir møtt med sutring eller smil. Lar man seg rive med av eventuelt mismot, har man tapt. 

Levering i barnehagen. Arbeid, der man selvfølgelig selvfølgelig må og bør gi det man har og litt til. Hjem. Middag. Aktiviteter og leking. Kveldsstell. Legging. Rydding. Forberedelser til neste dag. Sluntrer du unna særlig siste punkt, er du ille ute. 

Det vil si at jeg på en normal hverdag står på som en gal mellom halv sju på morgenen til ni på kvelden. Så kommer eventuelt trening, møter, noe man skulle ha skrevet eller annet man burde ha gjort. Det er en krevende øvelse. Likevel er det mest slitsomme kanskje ikke det jeg gjør, men det jeg ikke rekker å gjøre.

(All kred til dere som klarer det. Det står det stor respekt av!)

Det er vanskelig å få hverdagen til å gå opp. Samtidig kjenner vel de fleste på at det viktigste av det viktige er barna, samtidig som samfunnet rundt og opplært tenkemåte krever at man har andre prioriteringer først.

Så det er ikke tilrettelegging for å hive oss med i rotteracet vi trenger. Det er en viss kompensasjon utover to år, slik at flere av de som ønsker det får muligheten til å jobbe deltid. Og ei ekstra ferieuke eller to. Jeg har ikke regnet på dette i et samfunnsøkonomisk perspektiv, men det er ikke sikkert det ville blitt så ille. Færre sykemeldinger ville det garantert blitt. Lykkeligere innbyggere. Og kanskje ville vi sett nedgang på statistikken over barn og unge som sliter, og på skilsmissestatistikken.

Etter den sure svie kommer den søte kløe

Jeg skylder vel ei lita oppdatering om hvordan det gikk med småbarnsmammaen i storbyen. Det ble selvfølgelig lite sex (ja, ja, bortsett fra at jeg hadde Christian Grey som reisefølge og noen episoder jeg var vitne til på undergrunnen) og singelliv, men da hjemmets lune arne hadde sluppet taket et sted mellom Mo og Værnes var det helt fantastisk å bare ha seg selv å tenke på noen dager.

Vissheten om at jeg var så langt borte at jeg ikke kunne gjøre noe fra eller til hjemme var overraskende nok avslappende, i stedet for stressende, og jeg fikk et hyggelig gjensyn med meg selv.

Det ble lite nattklubb- og casinobesøk, til mine fantastiske kollegers (noen av dem i hvert fall) fortvilelse, men latterdøra sto på vidt gap og jeg har definitivt ikke mistet mitt svarte belte i shopping.

Det er ingen tvil om at jeg elsker London, og at skap-urbanisten i meg har godt av å få luftet seg, men det var veldig greit å gi seg mens leken er god:

En liten kar snuser meg i nakken noen timer etter hjemkomsten.
- Du lukt ikke Eldbjørg lenger.
- Å?
- Du lukt... Eh, ke det va no det heita der du va... London!
Han snuser en gang til.
- Du lukt mest London og litt Eldbjørg. Eg lik Eldbjørg-lukta best.

Tidenes reisefeber

Om noen hadde fortalt meg at de hadde fått tur til London i julegave fra arbeidsplassen sin, ville jeg nikket anerkjennende og blitt misunnelig.

Jeg har fått akkurat en slik gave, men forventningene overskygges av tidenes reisefeber. Bedre ble ikke formen i dag, da jeg fikk vite at turen som jeg trodde skulle vare fra natt til fredag til mandag faktisk varer fra natt til torsdag til tirsdag... (Vet ikke om det er overlevelsesinstinktet som har trådt til her, siden jeg klarte å feiltolket reiseruta så totalt).

Meg for ti år siden, globetrotteren med store planer, skulle sett meg nå. Eller det er kanskje bra at jeg ikke gjorde det.

Problemet er selvfølgelig å være fem dager (!) og seks netter (!) borte fra ungene. Det har aldri skjedd  før. Jeg har vært borte ei helg før, i sommer. Da viste det seg etter oppsummeringen da vi kom hjem, at mora hadde skreket betydelig mer enn ungen.

Det kommer til å gå bra, jeg vet det godt. Vi kommer til å få det helt fantastisk. Men akkurat nå lindrer ikke det reisefeberen.

Litt beroliget ble jeg av Sverres reaksjon da han hørte om turen.
- Ska du fløtt? Spurte han, men jeg så verken tristhet eller panikk i øynene hans.
Nei, nei, nei, nei, kunne jeg forsikre, og neste spørsmål var selvfølgelig:
- Kjøp du gave tel meg då?

Selvfølgelig, lovte mammaen med verdens dårligste samvittighet, og var så dum å spørre om hva han ønska seg.

Så nå må jeg vel bruke de fem dagene på å lete etter en rød leke-Valtra.

Kanskje finner jeg til og med meg selv i London?

- De leker med hjernen din

En periode har morgenene hos oss vært trasige, med sutring, skriking, og rare påfunn; "vil ikke ha disse klærne på"," vil ha pepperkaker med smør til frokost" og så videre... En skikkelig dårlig start på hver dag med andre ord, og jeg begynte å bli virkelig fortvilet.

Jeg begynte å gru meg til hver morgen, men akkurat da problemet holdt på å vokse meg over hodet... Ble det stilt.

Ungene har de siste morgenene oppført seg eksemplarisk. Fryd og gammen, smil, latter og medgjørlighet.

Jeg fortalte dette til mannen min. Han kakka seg på tinningen med fingeren. Så sa han:

- De leker med hjernen din.

Jeg må jo le litt, men er tilbøyelig til å tro at det stemmer.

Hm, men kan disse to polarbrødspisende søtingene være så utspekulerte?

Har forresten hatt en topp morsdag i dag. Majs gave til meg var å sove til klokka ti! Da fikk vi muffins og iskaffe på senga. Sverre overnatta hos besteforeldrene, og kom hjem med morsdagskort med hjerter, rev og bokstaver på - og en skikkelig godklem.

Etterhvert diska far opp med middag, Sverre skulle ha Teddy til å danse mens han skjøt piler på han med en pistol, og forlanga røyka fisk til dessert. Maj gikk rundt og strålte som den solstrålen hun stort sett er.

Mer kan en ikke forlange her i livet!

På felgen

Det er en slik dag der marginene teller. Et lite feilpekk, og du er helt på felgen. Sånn rent tidsmessig, men også sinnsmessig.

Deadline på jobb. Er kommet inn i flowen da arbeidsdagen plutselig er over, og jeg vet jeg må starte nåh for å få hentet ungene i barnehagen før den stenger. Klokka blir fem over, og når jeg er kommet inn i bilen innser jeg at jeg må stoppe for å fylle bensin på veien. Verden raser bittelitt sammen. En forsmak på skredet resten av ettermiddagen blir.

Mens trafikken opp Vikabakken er saktegående ser jeg for meg en irritert barnehageansatt, som går på overtid kun på grunn av mine unger. Selv om ungene stort sett blir hentet i god tid før stengetid vanligvis, føler jeg meg raskt som Flettfrid.

To minutter etter stengetid svinger jeg inn foran barnehagen. Ungene kommer springende imot meg med åpne armer, og den voksne som er igjen er også blid. Selvfølgelig.

Etter en lang arbeidsdag, gjør jeg meg klar for å gire opp. Hver fiber i kroppen skriker etter en rolig middag og en liten middagshvil. Det er det ingen som bryr seg om. Nå skal vi ha det hyggelig, dere!

Mannen arbeider overtid, og middagen blir opp til meg. Torsken får hvile i fryseren enda en dag. Det blir pølser og spaghetti (fullkornsspaghetti). Jeg prøver å skrelle gulrot, mens Maj henger i foten og sutrer etter puppis. Skrittene over kjøkkengulvet med kasserollene går ikke fort unna med en klamp om foten. En bagatell, selvfølgelig, men når man bokstavlig talt står midt oppi det... Arrgh!

Sverre ser på NRK Super, som selvfølgelig sender noe skummelt - det gjør de stort sett bestandig etter Sverres målestokk - og fortvilte rop går rett inn i mammahjertet og fører meg inn i stua litt for ofte. Søtt, ja, jeg ser det nå. Der og da... Forstyrrende.

Men jeg har et ess i ermet. Jeg forutså selvfølgelig denne situasjonen, og har tyggis i veska. 15 kroner for litt arbeidsro er verdt hver ei krone. Effekten varer i cirka tre minutter, før klampen rundt foten er tilbake og de fortvilte ropene starter igjen.

Det tårner seg opp i hodet. Bomull tar plass der hjernen vanligvis er, noen søler saft på den, før det kjennes ut som om hodet tar fyr. Jeg ser etter rømningsveier. Det er ingen.

Middagen er ferdig. Ingen av ungene spiser. Puppemonsteret skal sitte i fanget, så det er ikke enkelt å få i seg spaghettien.
- Bære sett ho på gølvet, mamma, sier Sverre, som tydeligvis kunne likt å se søstera ikke få vilja si hele tida.

Akkurat nå husker jeg ikke helt hva som skjedde der og da, om jeg satte henne på gulvet, eller om hun ble værende i fanget. Et vannglass gikk i gulvet i hvert fall. En liten hendelse som lett kunnet vippe hele situasjonen ut av kontroll, men jeg tok det med stoisk ro. Faktisk.

Mannen kommer hjem, og jeg tenker at jeg nå skal få fred til å rydde. Huset er ennå trist og mørkt i fraværet av julepynten. Etter tjuefem mer eller mindre hyggelige avbrytelser er jeg ferdig, ser på klokka og innser at nå er det tid for å forberede kveldsmaten.

Fire år med stykkevis og delt nattesøvn, stress over alt man burde ha gjort, skal gjøre og ikke minst burde være, tårner seg opp en slik ettermiddag og kveld. Bjørn Eidsvågs Aftenbønn treffer.

Alt er bagateller, selvfølgelig, sett i et større perspektiv. Men der og da, her og nå, akkurat i dag, blir bagatellene for mange og konsentrerte til å feie dem bort med positive tanker.

Men så er det det med disse barna, at de gjør slitet verdt det. Dagen ble avsluttet i sofaen med joiking. To små kropper på hver side av deg som joiker hemningsløst, etter å ha hentet inspirasjon fra You Tube - det gjør noe med deg. Skuldrene senkes, og jeg kjenner stikk av takknemlighet og glede.

Og når ungene er tenåringer er alt dette slitsomme glemt. Jeg kommer bare til å huske det positive. Og riste på hodet til slitne småbarnsforeldre, med alltid det samme rådet på lur; nyt det, du kommer til å savne det når de vokser opp.