Griper etter dagen

Nesten daglig hører jeg at jeg må nyte småbarnstida. Jeg sier det ofte til meg selv.  Ble helt stressa. Kjøpte boka "En ny jord" av Eckhart Tolle for å lære å leve i nuet. For å ikke gå glipp av den minste fjert.

 

For å prøve å knekke koden. Finne ut av hva det er jeg muligens går glipp av, som alle andre ikke gjør. Er det noen hemmelige triks småbarnsmødre burde kunne for å klare å nyte de herlige småtassene til fulle, det visstnok korte øyeblikket de er små?

 

Jeg kom over denne på Facebook, og ble litt beroliget:

 

 

 

Pust og legg merke til. Check.

Snus og ha nærkontakt. Check.

Studer ansiktene deres. Check.

Studer de små føttene. Check.

Vær oppmerksom og nyt nåtida. Check, sånn av og til, i hvert fall.

 

For noen dager er det bare masse du absolutt må få unnagjort, og tankene flyr til alle andre steder enn nåtida. Andre dager er bare pyton. Ungene er sure og foreldrene slitne. Vel skal vi nyte dagen, men noen dager er man glad tar slutt. Og det må være lov.

 

Uansett om man gjør så eller så, så er det vel de færreste mødrene som kan høre denne sangen, se tilbake og tenke at det ikke gjelder dem:

 

ABBAs Slipping through my fingers.

 

Folk må forstå at verden og livet rundt ikke stopper opp om vi får barn. Mye må settes på pause for denne tilværelsen, men vi kan ikke løsrive oss fra alt vi var før barna kom, og hva som forventes av oss som samfunnsborgere. Livet utgjør med ett en fryktelig vanskelig balansegang mellom det man instinktivt føler er sin viktigste rolle, det samfunnet krever og det en selv ønsker.

 

Vel trenger jeg å høre at jeg må nyte nået og småbarnstida. Men jeg trenger også forståelse for at det ikke er mulig å gå rundt og nyte konstant. Til det er småbarnslivet i kombinasjon med alt det andre som forventes "litt" for slitsomt. Selv om jeg har andre interesser, betyr ikke det at jeg er ei dårlig mor.

 

Si det sammen med meg: Selv om jeg har andre interesser, betyr ikke det at jeg er ei dårlig mor.

 

- Det viktigste er ikke nødvendigvis hvor mye tid du fysisk bruker sammen med barna dine, men at de vet hvor de har deg. At du er den trygge havna deres, som de kan stole på er der uansett hva som skjer, sa ei klok kvinne til meg.

 

Derfor ble jeg litt stolt her om dagen, da Sverre kom hjem fra barnehagen og fortalte om da han hadde slått seg i sklia.

- Eg skreik! Og eg ropa bære etter deg, mamma.

 

Denne sangen sier det meste:

 

Velkommen hjem!