Tidenes reisefeber

Om noen hadde fortalt meg at de hadde fått tur til London i julegave fra arbeidsplassen sin, ville jeg nikket anerkjennende og blitt misunnelig.

Jeg har fått akkurat en slik gave, men forventningene overskygges av tidenes reisefeber. Bedre ble ikke formen i dag, da jeg fikk vite at turen som jeg trodde skulle vare fra natt til fredag til mandag faktisk varer fra natt til torsdag til tirsdag... (Vet ikke om det er overlevelsesinstinktet som har trådt til her, siden jeg klarte å feiltolket reiseruta så totalt).

Meg for ti år siden, globetrotteren med store planer, skulle sett meg nå. Eller det er kanskje bra at jeg ikke gjorde det.

Problemet er selvfølgelig å være fem dager (!) og seks netter (!) borte fra ungene. Det har aldri skjedd  før. Jeg har vært borte ei helg før, i sommer. Da viste det seg etter oppsummeringen da vi kom hjem, at mora hadde skreket betydelig mer enn ungen.

Det kommer til å gå bra, jeg vet det godt. Vi kommer til å få det helt fantastisk. Men akkurat nå lindrer ikke det reisefeberen.

Litt beroliget ble jeg av Sverres reaksjon da han hørte om turen.
- Ska du fløtt? Spurte han, men jeg så verken tristhet eller panikk i øynene hans.
Nei, nei, nei, nei, kunne jeg forsikre, og neste spørsmål var selvfølgelig:
- Kjøp du gave tel meg då?

Selvfølgelig, lovte mammaen med verdens dårligste samvittighet, og var så dum å spørre om hva han ønska seg.

Så nå må jeg vel bruke de fem dagene på å lete etter en rød leke-Valtra.

Kanskje finner jeg til og med meg selv i London?