Med ryggen til

Jeg snur ofte ryggen til.

Har ikke funnet ut ennå om det gjør meg til en god eller dårlig mamma. Bør man, når ungene gjør noe en synes er litt for skummelt, ta dem ut av situasjonen - eller er det greit å snu ryggen til?

Jeg mener selvfølgelig ikke åpenbart farlige situasjoner, men situasjoner der mammainstinktet skriker nei! Men som ungene synes er spennede, og til og med lærer noe av og vokser på.

For eksempel elsker begge ungene å ri. Jeg klarer egentlig ikke å se på, men de må jo få lov til å gjøre det likevel.
- Se, mamma, roper Sverre, der han kommer ridende uten noen ved sin side, og jeg myser gjennom brilleglassene mens det svimler for meg.

Hva blir det neste? Jeg vet det allerede. Han får minicrosser i kombinert jule- og bursdagsgave (ingen må si det til han, han vet det ikke). Jeg er begynt å grue meg. Det er visst ikke om å gjøre det enkelt for seg selv.

Mens far arbeider hardt for å overføre sine interesser til Sverre, tenker jeg at jeg bør gjøre mitt for å overføre mine interesser til Maj; en god bok eller to og en dans i ny og ne. Klarer jeg det, mon tro?

Vet ikke. Jeg må jo stå med ryggen til.