Si meg, revna Maria?

Jeg har hørt diskusjoner om hvorvidt Gud er mann eller kvinne, mørk eller lys. Dette skal jeg ikke ta stilling til her. Men en ting kan jeg si med sikkerhet - det var ingen kvinne involvert i skrivinga av Juleevangeliet.

Født i en stall, svøpt, og lagt i en krybbe. That's it. Hei. det er ting vi lurer på her! Hvor mange timer tok det? Fikk Maria epidural? Og sist men ikke minst, revna hun?

Når det snakkes om fødsler er de mest intime detaljer påkrevet. Dette mysteriet av et smertehelvete, som ikke kan forklares på skikkelig vis for noen førstegangsfødende. Detaljer om et smertehelvete jeg i de 29 første årene av mitt liv priste meg lykkelig over at jeg skulle slippe å gå gjennom, selvvalgt barnløs som jeg skulle bli.

Da jeg ble mamma for første gang var det veldig mye jeg ikke var forberedt på, selv om jeg leste faglitteratur på området og spurte meg rundt. Jeg var absolutt ikke forberedt på det fellesskapet jeg som mor umiddelbart skulle bli en del av. Der man kan prate og prate og prate om unger, og bli møtt med forståelse, erfaringer og velmenende råd.

Jeg er nå blant dem som kan snakke i det uendelige om fødsler, dårlig matlyst, barneoppdragelse og nattevåk.Vagt minnes jeg hvor kjedelige jeg syntes slike folk var, men jeg lar det ikke stoppe meg for tida. Jeg durer i vei.

Og når emnet fødsel kommer opp... Ja, da er det bare å stemme i. Så tankene går til Maria i disse dager. Jeg håper barnefaren viste nåde, og ga den vordende mor noe skikkelig smertestillende. Det fikk ikke jeg.

Denne karen fikk mora til å banne som en bryggesjauer foran sykehuspersonalet
2. juledag i 2008.

Ha ei fortsatt smertefri jul!

Hvor er vi på vei?

Hudlege Ole Fyrand er ikke i tvil:- De skal ikke ut i det hele tatt når det er kaldere enn fem minusgrader. Iskald luft i lungene kan være svært farlig for små barn, advarer den kjente hudlegen, i følge abc nyheter.

Det verste er at det sikkert er noen som leser denne artikkelen, tropper opp med forskningen i hånd i barnehagen i morgen, og krever at ungen deres skal være inne hvis gradestokken kryper under fem.

Hvor er vi på vei, undrer jeg. Når kommer vi så langt at det kun er playstation som er trygt nok for barna våre?

Folk flest er i ferd med å bevege seg altfor langt bort fra naturen. Minusgrader er farlig. Melka kommer fra butikken. Trærne er til for å bli hugget ned så ikke unger skal klatre i dem. Husdyr er skumle.

Mine unger er sjeldne syke og er ikke allergiske (bank i bordet). Jeg er helt sikker på at det er takket være at de vokser opp i et ekstremt gulvkaldt hjem, med hybelkaniner som kjæledyr. De har sågar konsekvent sovet ute i vogna, også når gradestokken har gått under 15 minus.

Vi har alle hørt skrekkhistorier om unger i svenske barnehager som ikke får leke utendørs uten hjelm, og den barnehagen som valgte å grave bort den ene bakken inne på området sitt, på grunn av at barna ikke hørte etter da de voksne sa de ikke fikk ake der. EU-sanda er blitt et begrep.

Naturen oppleves ikke naturlig lenger.

Skal dette være framtida?

Velkommen inn!

Det var en gang en ung kvinne som var veldig nøye på hva som ble hengt opp på veggene i huset sitt. Bilder, pynteting og møbler måtte opp til nøye vurdering, for at uttrykket skulle bli estetisk riktig.

 

 

 

 

 

 

(Jeg lovet min mann å presisere at dette ikke er resultatet av dagesvis med vanskjøtsel, men stort sett en ettermiddag i fri utfoldelse)

Griper etter dagen

Nesten daglig hører jeg at jeg må nyte småbarnstida. Jeg sier det ofte til meg selv.  Ble helt stressa. Kjøpte boka "En ny jord" av Eckhart Tolle for å lære å leve i nuet. For å ikke gå glipp av den minste fjert.

 

For å prøve å knekke koden. Finne ut av hva det er jeg muligens går glipp av, som alle andre ikke gjør. Er det noen hemmelige triks småbarnsmødre burde kunne for å klare å nyte de herlige småtassene til fulle, det visstnok korte øyeblikket de er små?

 

Jeg kom over denne på Facebook, og ble litt beroliget:

 

 

 

Pust og legg merke til. Check.

Snus og ha nærkontakt. Check.

Studer ansiktene deres. Check.

Studer de små føttene. Check.

Vær oppmerksom og nyt nåtida. Check, sånn av og til, i hvert fall.

 

For noen dager er det bare masse du absolutt må få unnagjort, og tankene flyr til alle andre steder enn nåtida. Andre dager er bare pyton. Ungene er sure og foreldrene slitne. Vel skal vi nyte dagen, men noen dager er man glad tar slutt. Og det må være lov.

 

Uansett om man gjør så eller så, så er det vel de færreste mødrene som kan høre denne sangen, se tilbake og tenke at det ikke gjelder dem:

 

ABBAs Slipping through my fingers.

 

Folk må forstå at verden og livet rundt ikke stopper opp om vi får barn. Mye må settes på pause for denne tilværelsen, men vi kan ikke løsrive oss fra alt vi var før barna kom, og hva som forventes av oss som samfunnsborgere. Livet utgjør med ett en fryktelig vanskelig balansegang mellom det man instinktivt føler er sin viktigste rolle, det samfunnet krever og det en selv ønsker.

 

Vel trenger jeg å høre at jeg må nyte nået og småbarnstida. Men jeg trenger også forståelse for at det ikke er mulig å gå rundt og nyte konstant. Til det er småbarnslivet i kombinasjon med alt det andre som forventes "litt" for slitsomt. Selv om jeg har andre interesser, betyr ikke det at jeg er ei dårlig mor.

 

Si det sammen med meg: Selv om jeg har andre interesser, betyr ikke det at jeg er ei dårlig mor.

 

- Det viktigste er ikke nødvendigvis hvor mye tid du fysisk bruker sammen med barna dine, men at de vet hvor de har deg. At du er den trygge havna deres, som de kan stole på er der uansett hva som skjer, sa ei klok kvinne til meg.

 

Derfor ble jeg litt stolt her om dagen, da Sverre kom hjem fra barnehagen og fortalte om da han hadde slått seg i sklia.

- Eg skreik! Og eg ropa bære etter deg, mamma.

 

Denne sangen sier det meste:

 

Velkommen hjem!

 

 

 

"Eg sei det, og då bi det sånn"

Mandag morgen. Sent ute. Sverre står med hodet nedi en tursekk for å finne godteposen han hadde med seg på jakt i helga, men ikke spiste.

- Sverre, det blir ikke snakk om godterier før dere skal i barnehagen!

Han stopper letinga, reiser seg opp, stiller seg foran meg - med en meget bestemt mine.

- Eg sei det, og då bi det sånn.

Herregud, for en alvorlig bortskjemt drittunge, sier du nok til deg selv nå. Jeg klarte ikke å la være bryte ut i latter, mens jeg inne i mitt hode tenkte "Yess, Sverre, du har virkelig forstått det!"

Jeg tror nemlig at alt går an, bare man vil det sterkt nok, og man er beredt til å jobbe hardt og gi alt. Dette håper jeg at mine barn også får oppleve.

Vi må rett og slett tenke oss om før vi sier nei. Det har så lett for å glippe ut. Er det virkelig nødvendig å si nei nå? Svaret kan selvfølgelig bli både ja og nei, men responsen er i det minste (vel)overveid.  Jeg vet med meg selv at hadde alle mine ideer, forslag og tanker blitt møtt med "Nei, det går ikke" hadde det gått akkurat en og en halv uke før jeg aldri hadde kommet til å lansere et forslag igjen.

Heldigvis glemte Sverre hele godteposen, så jeg slapp å gi han en knekk i beslutsomheten, takk og pris.

Lucky oss

Humor, mot, fantasi, galskap.

Verdier jeg håper ungene mine får en oppvekst preget av, og som dermed vil prege resten av deres liv.

Det er ikke jeg som har kommet på denne verdirekka. Den er hentet fra selveste Lucky Næroset, ei foregangsbygd, som har preget både lokalsamfunn og enkeltpersoner over hele landet med sitt virke.

De har tatt humor og galskap på alvor, og vist hva man kan oppnå ved å bruke dette som virkemiddel for utvikling.

Denne bygda og personer derfra har inspirert meg mer enn noe annet. Det er lov og det nytter å tenke utenom boksen! Jeg har sågar besøkt bygda ved et par anledninger.

Blant annet er det takket være møtet med Lucky Næroset at jeg med stor glede godtar alternativ tankegang fra mine barn, og lar dem få prøve ut sine gode ideer.

Som når Maj nekter å sitte i vogna på tur, men heller vil kjøre rullator. Hvorfor ikke?

I vid forstand er det Lucky Nærosets fortjeneste at vi har skole i bygda mi, Grønfjelldal skole, med ti elever i år. Her skal mine barn gå, i heimbygda si - med frisk luft, freske fraspark, stor trygghet og frihet fra image-jaget.

Her er skola helt nybygd i november 2009. Nå er den fylt med barnehageunger, skoleelever, samt aktive sjeler på ettermiddagstid.

Lucky Næroset har helt sikkert vært delaktig i å redde mange skoler. Derfor er det er et enormt paradoks at det er bestemt at skolen i selveste Lucky Næroset, Fagernes skole, skal legges ned.

En god skole er fundamentet i et hvert bygdesamfunn. Jeg innser etter hvert at dette er umulig å forstå for folk som ikke kommer fra ei bygd, men tenk på hvor hardt det kjempes hver gang ei skole foreslås nedlagt. Det er ikke noe bygdefolk gjør fordi vi synes det er artig. Det er heller fordi vi kjenner myndighetens klamme grep rundt halsen, og vi kjemper for å komme oss løs.

Har noen regnet ut hva det vil koste å legge ned Fagernes skole? Å spare noe på å legge ned en skole er bare de med veldig dårlig fantasi og haltende kunnskap om lokalsamfunnsutvikling som tror går an. 

Hvorfor ikke holde seg inne med de fantastiske folka alle vi her ute i landet vet finnes akkurat i Lucky Næroset, og bruk samarbeid med nettopp dette norgeskjente lo

kalsamfunnet til å skape en forbilde-skole for hele landet, slik Lucky Næroset er et forbilde for så mange. En skikkelig god offentlig skole, der e

ngasjement, entreprenørskap og skapervilje ivaretas og styrkes!

Det offentlige skole-norge trenger nettopp noe slikt nå.

Bli med å slå Landsdekkende ring rundt Lucky Næroset og Fagerborg skole på Facebook.

Jeg er viktigst!

For noen uker siden ble jeg utfordret til å skrive "Jeg er viktigst". Resonnementet bak utsagnet var at har du det bra med deg selv, så blir du en mye bedre mamma, ergo får ungene det bedre.

Et usannsynlig utsagn for enhver mamma. Jeg klarte ikke å skrive det. Uansett hvordan jeg vridde og vendte på det, er det jo ungene som er viktigst.

Men det slapp ikke taket, og etter noen dager var jeg klar. Jeg skrev "Jeg er viktigst".

Det var viktig for meg å ta dette inn over meg. Det er viktig for andre mødre å gjøre det samme - i hvert fall å reflektere rundt dette. Det selvsagte er at det er ungene som er viktigst, men det er ikke bestandig det selvsagte er riktigst for alle.

Tillater jeg meg selv det, går jeg så opp i morsrollen at jeg blir på grensen til selvutslettende. Den dårlige samvittigheta henger som en tåkedott nedover øra bare jeg tar meg en treningstur. I slike perioder er det slitsomt å være mamma og slitsomt å være unge. Vi blir så gjensidig avhengig av hverandre, at selv en tur fra stua til kjøkkenet på mor resulterer i hyling fra poden.

Selv om det spesielt i disse periodene er vanskelig å innse, så har mor og barn godt av litt tid borte fra hverandre. Vi mødre er selvfølgelig helt uunværlige i lengden, men ikke for et døgn. Tid for seg selv er påkrevet for å holde ut i lengden.

Mødre der ute, dette kommer fra mitt hjerte: husk å unne dere å gjøre ting dere ikke tør

 

sammen med fantastiske voksne mennesker

 

av og til.